I år er det 20 år siden Leonard Bernstein døde, og Opera Bergen ønsker å bruke denne anledningen til å fremføre hans store MASS for første gang i Norge. Det er i seg selv en kunstnerisk begivenhet, men som også gir svært ulike deler av et aktivt musikkmiljø mulighet til å samarbeide på tvers av tilvante sjangergrenser og aldersgrupper.
Messen er skrevet for stort kor, ”street chorus” som inkluderer en rekke solister, barnekor, og hovedrolle som presten (celebrant), og både sceneorkester (rockeband) og symfoniorkester.
Stykket følger den katolske messens faste ledd, men disse blir kontrastert med hyppige avbrytelser og kommentarer – både fra presten og forsamlingen – som en løpende samtale i vår tids språk.
Messen har også sitt særpreg ved at den setter ulike musikkstiler opp mot hverandre. De latinske messetekstene høres i det ene øyeblikket elektronisk gjennom høytalere, og i det neste sunget av et av korene. Disse blir tidvis avbrutt av ulike sanger i rock, blues og jazzsjanger – fremført av solister og ”Street Chorus”.
Innholdsmessig tematiserer verket menneskers søken etter mening, satt opp mot dogmatisk og autoritær holdning fra religiøse institusjoner – en tematikk vi mener er svært aktuell i dagens flerkulturelle og flerreligiøse samfunn.
Verket blir iscenesatt med den tematikken som er beskrevet ovenfor i en kirke. Kirkerommet har stor symbolsk verdi som et sted å søke kontemplasjon, trøst og stillhet. Som en kontrast kommer rommet med denne iscenesettelsen til å fylles av et svært stort antall utøvere som bruker en stor del av rommets areal, i bevegelse og dans, med en stadig veksling mellom høylytte musikalske uttrykk, ferdig innspilt vokal/instrumental på tape gjennom høytalere i rommets fire hjørner og stille instrumentale meditasjoner.
Stykket drives dramaturgisk fremover av hovedrollens (celebrant) store eksistensielle drama; vi møter ham først som en mann med en enkel og ukomplisert tro. Den blir gradvis uutholdelig for ham under vekten av hans erkjennelse og møte med menneskets elendighet, håpløshet, korrupsjon og nød, samtidig med opplevelsen av begrensningen av egen makt og mulighet til å kommunisere håp og tro til sine medmennesker. Dette driver ham til et sammenbrudd med mulighet for noe nytt å vokse frem.
Verket er også politisk, i den forstand at det henvender seg til ”you people of power” med evne og vilje til å gjøre valg. Det kan synes ironisk, og kanskje selvmotsigende at et stykke som krever slike store ressurser og antall mennesker i aktivitet, ender opp med å formidle en enkelhet som viser sin styrke mot verkets avslutning, og som får sitt uttrykk i ”Simple Song”.
Men stilt overfor de krefter som rår i store deler av verden er denne enkelheten likevel så skjør; ”How easily things get broken”.
Messen ble skrevet i 1971, etter bestilling fra Jacqueline Kennedy Onassis i forbindelse med åpningen av J. F. Kennedy Center for Performing Arts i Washington DC. Den fikk sin urpremiere der 8. september 1971, og året etter ble den fremført for første gang i New York i Metropolitan Opera House – den 28.juni. Europapremiere for verket fant sted i Wien i 1973.
Mottakelsen hos kritikere og publikum i begynnelsen av 70-tallet var en blanding av sjokk, begeistring, provokasjon og eufori – ikke rart tatt i betraktning de spenningene og motsetningene i samfunnet som ble mer og mer synlig på den tiden.
Harold C. Schonberg skrev etter uroppførelsen i 1971:
”There were those who dismissed the MASS out of hand as vulgar trash, saying derisively that it was worthy of the building. There were those who were distressed about the treatment of the Catholic liturgy, especially at the moment where the Cross is destroyed. There were those who said that Bernstein had put his finger exactly on what ails the Church today, and that his MASS was a relevant commentary on religious problems.
And there were those, especially among the youthful members of the audiences, who screamed and applauded and cheered and cried and said that it was the most beautiful thing that they had ever heard.”
…mens anmelder Peter G. Davis beskrev hendelsen med følgende:
”On one level MASS is a brilliant piece of theatrical entertainment--the original dramatic conception, the dazzling musical variety, and the sheer creative exuberance of it all literally leaves one's head spinning. But there is a great deal more operative here than smooth show-biz glitter, and aside from the deeper emotional responses provoked by the piece's spiritual tone (and most of Bernstein's major works are of a religious nature), MASS functions as an extremely sophisticated, carefully controlled musical entity that repays close scrutiny. This element was rather overlooked in the critical brouhaha following the Washington performances […]”
Produksjonen vil inkludere mer enn 200 mennesker på og bak scenen – de aller fleste av dem med tilhørighet til Bergens kulturliv – fra rock- og jazzmiljø, foruten klassisk symfonisk musikkmiljø. I tillegg medvirker godt skolerte korister fra byens amatørkormiljø og barnekormiljø.
Bernsteins MASS har således et stort potensiale for å nå ut til et bredt publikum; delvis fordi det henvender seg i like stor grad til et kunstinteressert publikum som kirkens ”publikum”, og delvis fordi det ved sin sjangerblanding vil være interessant for folk som vanligvis holder seg til ”sin” sjanger. Bernstein har gjennom mange av sine verk begeistret unge mennesker – og det er grunn til å tro at messen – både ved sitt format og ved sine varierende musikalsk uttrykk, og ikke minst på grunn av et stort antall barn og unge som medvirker, også vil vinne gjenklang hos de yngre aldersklasser av byens konsertpublikum.
Opera Bergen bruker sin mangeårige samarbeidspartner Jens Lange som vi gjennom produksjonsprosessen gir stor kunstnerisk frihet til å gi forestillingen et lysdesign som underbygger og legger til dimensjoner i dramaene som utspiller seg gjennom stykket.
Vil du vite mer om Bernstein og hans musikk kan du besøke http://www.leonardbernstein.com/mass.htm
MASS was created for the opening of the John F. Kennedy Center for the Performing Arts in Washington, D.C. on September 8, 1971. It was directed by Gordon Davidson with additional texts by Leonard Bernstein and Stephen Schwartz, sets by Oliver Smith, costumes by Frank Thompson, and choreography by Alvin Ailey
